Mandler til besvær!

På fredag var det tid for å fjerne ulumskhetene som har plaget meg en stund, altså mandlene..! Jeg mener, hva skal man egentlig med dem? I mitt tilfelle var de uansett altfor store, og bare til bry..

Så da dro Mads og jeg til Lovisenberg for å få dem vekk..

Først måtte jeg ta noen blodprøver før jeg ble sendt opp i 4. etasje til post 2 der jeg skulle tilbringe det neste døgnet.

Vi satt i korridoren en stund og ventet før jeg fikk bli med en sykepleier inn på et rom. Der spurte hun meg ut om allergier, høyde, vekt, medisiner osv, tok blodtrykket mitt og alt annet man må måle og vite før en operasjon. Så fortalte hun litt om hvordan det kom til å bli de neste to ukene; vondt, smertefullt, plagsomt, må ikke anstrenge meg, ikke få blodet til å pumpe, ikke bli varm, ikke sitte i sola lenger enn et kvarter, ikke varm dusj, spis bløt mat, ta smertestillende jevnt så jeg tar "smertetoppene".. Storveis!

Så ble jeg sendt til legen for å snakke med ham. En relativt gammel fyr, smågrinete, skalv på begge hendene, småsur.. Stor stas! Han snakket mest om at jeg var med på å ta risikoen selv, siden jeg ikke var blitt godt nok utredet i forhold til problemene mine.. Neivel? Jeg hadde jo ikke gjort dette hvis ikke både fastlegen og ØNH-legen hadde anbefalt det, og sagt at det mest sannsynlig ville hjelpe.. Likte ikke helt han legen, men.. Lite å gjøre med det..

Så sa han at han skulle gi meg resept på fire forskjellige smertestillende, men at han ikke fikk printa ut der. "Bare følg meg" sa han, så jeg og Mads gikk etter ham. Han gikk inn på postoperativen for barn og lukket døren bak seg, så da ble vi stående i gangen og vente..

Og vente...

Og vente...

Han kom jo aldri.. Etter hvert kom en dame ut som trodde vi var foreldrene til en unge som akkurat da ble operert. Jeg sa vi bare ventet på legen som skulle gi meg resepten, "han gikk inn dit, og vi har stått og ventet siden". Da sa hun at han stod og operterte, og sannsynligvis bare hadde glemt oss..!

Hallo? Han ber oss følge ham for å få resept, går inn på et rom, og plutselig begynner han å operere og har glemt at han skulle gi oss resepten? Gjorde ikke mitt inntrykk av han noe bedre..!

Etter enda noen minutter kom han ut og vi fikk endelig resepten.. Mads tok den for å hente medisinene for meg, så dro han på besøk til sin bror.

Legen spurte om jeg hadde fått smertestillende prebehandling enda, men det hadde jeg jo ikke, jeg hadde jo sittet og venta på han i en evighet i stedet.. "Jo, for at vi er klare til å ta deg inn ganske umiddelbart altså.."

Javel? Er det mitt problem? Prøv heller å bedre rutinene deres på forhånd, tenkte jeg.. Evt få en hukommelsessjekk..

Jeg gikk bort til sykepleieren jeg snakket med først. Hun ga meg en liten boks med 5 piller i som jeg skulle ta, ga meg en lyseblå pysjamasting som jeg skulle ta på, og sa at jeg skulle legge meg i senga og vente.. Så da gjorde jeg det..!

Mens jeg ventet sjekket jeg ut den fancy tv'en som hang over alle sengeplassene. Den hadde internett, tv, radio, tlf.. det meste egentlig..! Jeg sendte noen meldinger på nettet, mobilen min var blitt låst inn i et skap.. Så kom en dame som skulle trille meg til operasjonsstua..

Utenfor operasjonsrommet møtte jeg anestesioperatøren Anita. En veldig hyggelig dame, som snakket gebrokkent, og som sa at jeg skulle gå inn på operasjonen mens senga mi ble plassert utenfor. Der inne var også en sykepleierassistent, svenske Maria, og disse to skulle preppe meg før operasjonen.

Jeg la meg på benken og fikk veneflon (?) i den ene hånda og blodtrykksmåler rundt den andre armen. På dette tidspunktet var jeg på mitt minst komfortable, jeg merket at det nærmet seg, var litt nervøs og skeptisk til narkosen.. Men de var så hyggelige de jentene, så jeg prøvde å ta til meg det de sa og være rolig.. Så kom anestesilegen og holdt en maske med oksygen over ansiktet mitt, Anita ga meg noe middel intravenøst som hun sa jeg kom til å bli litt susete i hodet av.. Det merket jeg ikke så mye til, men jeg var lys våken hele tiden.

Helt til jeg plutselig våknet igjen.. 5o minutter senere.. Jeg hadde ikke blitt trøtt en gang, jeg gikk fra lys våken til å våkne! Det var sprøtt..

Da jeg våknet lå jeg på post-op. Da sykepleieren der så at jeg våknet sa hun at jeg skulle prøve å sove.. Det var imidlertid umulig.. Jeg fantes ikke trøtt, dessuten klødde det overalt; nesa, øynene, skulderen, beinet, øret, hodet.. OVERALT! Rakk ikke å sovne mellom slagene selv om jeg hadde vært trøtt heller. Særlig ikke siden jeg hadde en blodtrykksmåler rundt armen som "gikk av" ca hvert tiende minutt.. Også fikk jeg en ny dose morfin hvert kvarter, det gjorde situasjonen ganske behagelig, men hjalp ikke på sovingen.

Jeg lå der i en time og ti minutter. Det var rimelig kjedelig kan du si..

Da jeg hørte noen si at de skulle hente meg ble jeg glad, da begynte jeg å bli rimelig rastløs der jeg lå..!

Jeg ble trillet ut i gangen, og der satt Mads; da ble jeg glad☺ Så ble jeg trillet inn på rommet mitt, 405. Da jeg ble hentet var det en annen der, men fra jeg kom tilbake hadde jeg enerom, ganske digg egentlig..!

I starten måtte jeg kommunisere med Mads via lapper, det gjorde vondt og var rart å snakke.. Heldigvis tok det ikke mange timer før jeg kunne snakke igjen, men jeg hørtes ikke ut som meg selv..! Det gjør jeg forresten ikke enda! Jeg har potet-i-halsen-stemme, og må snakke slapt og litt lavt..hehe, det høres helt rart ut..!

Så lå jeg der, da, koblet til væskedings, med nål i hånda og med halsen full av sår.. Mads satt ved siden av senga med dataen sin, mens jeg prøvde å få tiden til å gå ved hjelp av tv-dataen min. Mamma og Bernt kom en tur innom for å hilse på, men de ble ikke så lenge; jeg kunne jo knapt kommunisere uten ubehageligheter.. Stusselige greier!

Tida gikk for øvrig mest til å spytte i en pappskål..digg og rødt og herlig..

Etter hvert fikk jeg i meg et par slurker vann, så vidt det var (AUU!!!), men det ville opp igjen ganske fort.. Ikke så rart egentlig.. Jeg hadde fastet siden midnatt, og under operasjonen renner det blod ned i magen.. Blod er ikke så lett å fordøye.. Det vil opp og ut den veien det kom..! Dette blei digg vet jeg, hehe.. Bare å slutte å lese altså!☺

Så joda, det var noen herlige timer med spytting, spying, blod i ymse varianter, magesyre i åpne sår osv.. Rett og slett bare DIGG!

(Mistet matlysten nå? Jeg har litt lyst til å miste min nemlig.. Jeg er sulten hele tiden, er jo egentlig frisk, men så gjør det så bedritent vondt å spise, så det blir bare en yogurth innimellom, en liten bit loff og noen skjeer suppe.. Blæ! Man blir jo ikke mett av sånt!! Jeg vil ha kjøtt, baguette med kylling eller roastbiff, sprø rundstykker med ost, ferskt brød med nugatti.. Ja, jeg tenker mye på mat for tiden☺)

Noen slappe timer senere, i halv ni-tiden, måtte Mads dra.. Da hadde jeg vært en tur på toalettet, med væskedingsen som nødvendig følgesvenn - veldig praktisk.., spist en pin-up (ikke sjokoladen..) og drukket et par slurker med vann til.. Et stykk svakt og slapt menneske..hehe..

Da Mads dro ble det litt ensomt.. Anita Anestesioperatør kom på vakt rett etterpå, hun skulle passe på meg om natten.

Synes det var litt greit at Beruk, som var der før henne, gikk av vakt.. Han var litt slitsom, litt vanskelig å forstå, men heiet også på Nederland (sa han) og Ghana.. Snodig type..!

(Må nevnes at Nederland vant 2-1 over Brasil; denne hørte jeg litt av på radioen!)

Heldigvis gikk Uruguay-Ghana på tv2, og den kanalen hadde jeg på tv'en min, så da fylte jeg de neste timene med fotball, mens det stadig ble mørkere ute.. Det ble en lang og spennende kamp, det passet meg ypperlig..!

Hadde ikke spesielt trua på at jeg kom til å få sove så mye denne natten, svelgerefleksen var nemlig inntakt og gjorde at jeg våkna hvert tiende-femtende minutt da jeg først prøvde å sove..

Hadde fått min siste smertestillende for natten kvart på ni, så jeg hadde ikke så mye å gå på..

Nok en trivelig greie; stikkpiller.. Ikke funker dem så bra heller.. Men når man knapt kan svelge.. Brmf.. (Jeg har blitt god på pillesvelging det siste døgnet, da!)

Klokka halv fire var det slutt på væsketilførselen min, da ble jeg satt fri fra stativet og måtte begynne å drikke mer selv.. Jeg fikk også to søvnperioder på tre kvarter, ikke verst bare det..!

Klokka åtte ga jeg opp sovinga og begynte å leke med tv-dataen, leste litt og ventet på hva som skulle skje videre. En ny, koselig sykepleier, Britt Jorunn, kom på vakt, og ga meg yogurth til frokost; jeg spiste halve og brukte ca halvannen time på det..

Så fikk jeg en friskis som gled lettere ned..

Litt over ti kom legen og sa at han hadde blitt overrasket over hvor store mandlene var; de var mye større enn han hadde trodd, og ville nok utgjøre en forskjell nedi der.. Jaja..

Jeg fikk håndkle, dusjet og fikk på meg mine egne, rene klær. Følte meg litt friskere, men fortsatt ganske slapp.. Så satt jeg og leste mens jeg ventet på at Mads skulle hente meg!

Det var deilig da han kom og hjalp meg hjem; man blir fort lei av sykehus altså..!

Siden har jeg byttet på å ligge i senga (vi har satt opp tv'en min ved fotenden så der kan vi se dvd) og sittet/ligget i sofaen oppe (der er det tv med kanaler, og det trengs i disse fotballtider!).

Jeg spiser lite, tar stadig piller, sover innimellom og kjeder meg mye..☺ Mads er heldigvis her og passer på meg og holder meg med selskap; det har blitt noen timer med LOST og fotball for å si det sånn.. Stakkar, det må være dritkjedelig..!

Jaja, det tar jo "bare" 10-14 dager før jeg får lov til å gjøre noe som kan være bittelitt anstrengende igjen, så lang tid tar det for sårene å gro.. Det blir noen laange dager!

God sommer da! Jeg ser det er sol ute stadig vekk, hyggelig for de som kan være ute! Hehe..☺